Historien om restaurering av et gammelt hus.

Sommeren 20014 var varm og god. Det var og sommeren vi tok ned det gamle huset på Grønnemyr og flyttet det til Søre Skogen, en distanse på rundt 2,5 km.
Huset er omtalt i bygdeboken fra Skjold som en liten husmannsplass under garden Bjerga, og er omlag 200 år gammelt. Grønnemyrhuset bar preg av nedfall, og hadde stått uten folk i 50 år. Nå gjorde det tjeneste som vedlager. Huset stod uten vinduer, en del av tømmeret var råttent, inngangsdøren manglet, kjøkkendelen i reisverk var falleferdig. Men på tross av påfallende forfall, hadde huset kvaliteter som gjorde at det for oss var noe mer enn et ubrukelig hus som bare stod og ramlet ned.

Gruven i kjøkkenet var murt opp i lokal stein og leire, en innfelt tømmerstokk skapte en fin ramme. Tømmeret bar spor av å være sagd på oppgangssag, Spikrene var håndsmidd, knaggen på kjøkkenveggen var en gammel trådsnelle i tre. Borti en krok en gyngestol med knekt meie, en slagbenk, og på loftet noen altfor korte senger. Spor av levd liv, og tegn på at huset hadde rommet mange folk, i mange generasjoner, og skapt en trygg ramme for slitne arbeidsfolk gjennom to århundre.

På Søre Skogen har tunet på gården blitt flyttet, det gamle huset ble solgt og tatt ned, men smie og jordkjeller står igjen og forteller om en annen tid. Da vi kom over huset på Grønnemyr kom ideen om å flytte huset opp til de gamle tuftene på gården vår. Av og til er det godt å være naiv, å ikke helt overskue hva en gir seg i kast med. Små ymt og advarsler om mye arbeid fikk vi, men en hører gjerne det en vil høre noen ganger.
Eier av huset solgte til oss for en symbolsk sum, og kommunen gav sin velsignelse og kronet det hele med et tilskudd i form av SMIL midler (spesielle miljøtiltak i landbruket).

Da var det bare å gå igang. Stokker og listverk ble merket og møysommelig tatt ned og lagt på henger. Etter hardt arbeid, med mange hender i arbeid, var huset tatt ned på rundt en uke.

Vi har et redskapshus på gården, der var det på forhånd gjort plass sånn at tømmerkassen i huset kunne laftes opp og restaureres under tak. Målet på kassen er omlag 4 ganger 4 meter. Det var spesielt stokkene under vinduene som måtte skiftes, og deler av stokkene i sørøstre hjørnet. Vi var heldige å få tak i godt lagret tømmer fra nærområdet.
Martin hadde ingen erfaring med lafting fra før, men hentet gode råd og tips der det var å finne. Han hadde fått permisjon fra lærerjobben, og håpet var at mye av arbeidet ville være unnagjort på et år. Stokk for stokk kom på plass igjen i løpet av høsten og førjulsvinteren. Og før vi hadde sett vinteren var åsene og sperrene og klargjort. De ble håndhøvlet som seg hør og bør.

Det vi ikke kunne gjøre så mye med var været, regnet bøttet ned og ble til en av de våteste vintrene i manns minne. Da julehelgen kom så det ut som om vi kunne få opplett og frost noen dager, dermed ble huset igjen demontert og satt opp igjen på tomten som var klargjort sommeren før. Det ble et kappløp med været. Luken med godvær ble kortere enn meldt, og arbeidsdagene ble lange. Regnet gjorde sitt til at det hastet med å få taket på plass, og ut i februar kunne vi puste lettet ut, taket var på plass.

Delen med kjøkken som hadde bestått av reisverk måtte bygges på nytt, her var det kun noen få lister som kunne bevares, dermed bestemte vi oss for å forlenge huset mot vest en knapp meter for å få litt bedre plass.
Huset stod fremdeles uten vinduer og jakten på gamle vinduer viste seg å bli lang. Vi kontaktet museum, bruktbutikker, og forhørte oss blant folk som driver med restaurering, alt uten hell. Målene var litt uvanlige, og vi ønsket også at de skulle ha en alder som stod i stil med huset. Underveis kom vi over et trekant vindu på Finn.no som passet i gavlen på vestveggen. Vi veide for og imot muligheten av å bruke et helt nytt element på et gammelt hus, men bestemte oss for å prøve. Fantastisk utsikt og lys ble for fristende, i tillegg var det i den nye delen av huset vinduet skulle inn.
Spørsmålet om gruven var og en utfordring, og et valg vi måtte ta. I utgangspunktet var tanken å bygge opp igjen gruven med den samme steinen og ny leire. Vi hadde gjort dokumentasjonsarbeid som gjorde at vi kunne klare å rekonstruere gruven, men ikke uten hjelp.
Det var ikke lett å få tak i folk som fremdeles kunne kunsten, og når vi hadde fått napp kom det ting i veien. Tiden gikk, og med den muligheten til å tenke seg om mer enn en gang. Dermed vokste tanken på å bygge opp en bakerovn med den gamle steinen fram. Mer brukervennlig, mindre brannfarlig, større muligheter. Da tanken først var sådd, ble bestemmelsen tatt fort. Nå løsnet det og på vindusfronten. Det dukket opp vinduer som nesten passet med våre mål, gamle og slitte, men flotte for vårt bruk. Vinduene kom fra Toten, harde i veden og med munnblåste glass, nå kunne plasten fjernes og huset kom til liv igjen.

Så skulle bakerovnen mures, flere tonn med stein ble murt av innleid ekspert på steinarbeid. Langsomt tok det som skulle bli husets hjerte form, verd å vente på, spennende å følge fra sidelinjen. Pipe ble murt av gammel teglstein, med stålpipe innsatt.
Vinduene ble og fullrestaurert med linoljekitt og linoljemaling.

Vinteren etter at huset kom opp ble det tatt ut tømmer fra skogen vår med hest . Golvbordene ble skåret på lokal sag, og ble lagt i over og underetasje. Gulvene som hadde lagt i huset var for slitte og i dårlig stand, men de beste bordene fikk komme i ny bruk som panel på kjøkkenet. Nå kunne vi og finne fram dørene mellom kjøkken og stue, og dør inn til soverommet på loftet. Lister rundt vinduene måtte spesialbestilles slik at de ble lik de orginale listene. De nye golvene fikk et strøk olje med pigment.
Veggene ble vasket, trapp til loft snekret. Litt etter litt kom huset på plass, og gyngestolen og den gamle benken som hørte til i huset kunne flytte inn igjen i huset sitt. På loftet ble nye senger snekret med utgangspunkt i de gamle, men forlenget.

Vi har og valgt å bygge svalgang på nordsiden av huset, huset får dermed et tørt uterom for yttertøy ved og redskap. I tillegg blir det og plass til utedo. Svalgangen er steinsatt med rester av stein fra opprinnelig gruve.
To år er gått, og huset er på det nærmeste ferdig, nå er det uteområdet som må ferdigstilles. Her skal den gamle kvernsteinen bli utebord, vi har planer om enkle sitteplasser, og kanskje noen gamle stauder og rosebusker. Det skal bli grind og gjerde, og en løsning for enkel vannforsyning.
Prosessen med å ta vare på et gammelt hus som stod til nedfall, til å nå kunne gå og sette seg i gyngestolen i stuen, har vært som en liten reise. Nå kan vi se ut de fine vinduene med fryd over forvandlingen, og en glede over at det faktisk lot seg gjøre. 

Mye godt arbeid er lagt ned av mange dyktige håndverkere og gode hjelpere. Det er flere enn oss som har latt seg inspirere av at et vitnesbyrd fra en tid som var preget av nøysomhet og slit, nå får fortsette sin historie.